Øl i sauefjøset

I et ombygd sauefjøs i Øystre Slidre - eller nærmere bestemt i Volbu - brygger tre karer øl som har falt i smak langt utenfor både Slidre og Valdres. Ikke nok med det: Der sauen engang regjerte, finner vi også Bryggeristogo. Bryggeriets egen «pub» har fast åpningstid hver fredag.

Tekst og foto: Lars Ole Ørjasæter
Artikkelen ble opprinnelig skrevet for Apéritif ØL og publisert i utgave 1-2004.

De tre karene bak Valdres Gardsbryggeri, Knut S. Lien, Geir Hovland og Tor Einar Rogne hadde vært interessert i ølbrygging i mange år, men skrittet fra hjemmebrygging til mer kommersiell produksjon kom i stand uten at det lå noen fasttømret strategi bak. Senhøstes 1997 var karene på fest. Både flas¬ker og glass var tomme - og festen nærmet seg definitivt slutten. Det var da Hovland lan¬serte kongstanken: «Vi skulle hatt vårt eget bryggeri». Tor Einar hadde bedrevet hjemmebrygging i flere år. Dessuten hadde Knut gått lei av sau, så her sto produksjonslokalet klart – i alle fall etter at sauen hadde blitt sluppet ut på beite for siste gang den påfølgende våren.
   – Vi filosoferte videre om stønadsordninger, bryggeriutstyr og kunnskap, og etter hvert tok det hele form. I løpet av vinteren hadde vi funnet ut hvor det gikk an å få tak i bryggeriutstyr samt lært oss en god del mer om brygging. Etter hvert foretok vi derfor en litt mer seriøs markedsundersøkelse. Med denne som underlag ble forretningsideen utviklet. Vi søkte Bygdeutvikiingsforndet (BU) om midler, og så rullet det hele i gang, forteller Tor Einar Rogne.
   Vel seks år senere med ombygging av det gamle sauefjøset der møkkakjelleren i dag er vaskerom og produksjonsrom, en investering på 1,4 millioner kroner, etableringskurs og et ukjent antall timer i form av egeninnsats, er sauene borte og bryggekar, øltanker og tappeutstyr har overtatt plassen.

Staut og Kvek
Valdreskarene har siden starten holdt seg til to øltyper; en mørk som heter Staut og en lys som kalles Kvek. Navnene er et resultat av en navnedugnad i nærmiljøet. Staut er et norsk ord, men relativt likt den kjente øltypen Stout. Kvek er et Valdresuttrykk som betyr kvikk eller livat. Begge øltypene er utviklet av Valdres Gardsbryggeri og kan verken beskyldes for plagiat eller kopiering.
   – Vi drev lenge med prøvebrygging før vi kom fram til de endelige oppskriftene. Ønsket var å lage et øl med skikkelig smak og aroma uten at det ble øl kun for «spesielt interesserte. Begge øltypene er et tradisjonelt, overgjæret øl av ale-typen. Vi testet blant annet flere gjærtyper, og etter å ha prøvd en del varianter, falt valget på en engelsk type.
   Maltet kommer også fra utlandet. Hovedtypen er en lys, dansk variant. I Kvek er det også en annen malttype som benyttes, mens Staut inneholder fem malttyper, blant annet sjokolademalt. Selv om det danske maltet er bra, kunne Valdres-bryggerne gjer¬ne tenke seg å brygge øl av mer lokale produkter.
   Vannet kommer fra det lokale vannverket der kilden er et fjellvann, og Rogne mener at overflatevann passer utmerket til ølbrygging. Humlen er av Zaas-typen og bryggerne har prøvd både engelske, tsjekkiske og tyske varianter.

800 liter
Valdres Gardsbryggeri er litt spesielt i og med at bryggekjelen brukes både til mesking, koking og kjøling. Ikke nok med det: Kjelen kan også brukes til gjæring.
   I dag er maksimumskapasiteten på anlegget 800 liter per uke, men Rogne forteller at ved å sette inn en ny gjæringstank kan kapasiteten økes – uten at det foreligger noen planer om dette. I 2002 produserte Valdres Gardsbryggeri nærmere 15.000 liter, mens fjorårets produksjon havnet på cirka 20.000 liter.
   – Vi brygger nå nok til at vi snart kan ha en person heltidsansatt, forteller Rogne.
   Til nå har alle de impliserte hatt annet arbeid, men på litt sikt ser det altså ut til at bryggeriet i det ombygde sauefjøset har livets rett slik at bryggingen begynner å gi arbeidsplasser.
   Både Staut og Kvek holder seg under 4,75 volumprosent alkohol, og leveransene går både til lokale butikker og butikker lengre unna. Flaskestørrelsene er litt spesielle for den som er vant til 0,33 liter på flaske og 0,5 liter på boks. Valdres Gardsbryggeri har satset på flasker på 0,75 liter og to liter, begge variantene med patentkork. Flaskene importeres fra Tyskland. Her betales det full miljøavgift – bortimot seks kroner per flaske – selv om det viser seg at de aller fleste tar vare på de tyske «Valdresfiaskene». Til nå er returen på beskjedne 30 prosent.
   På grunn av de store leverandørene har vi problemer med å komme inn på fatmarkedet, men vi har likevel fått et lite fotfeste på noen serveringssteder, forteller Rogne, som anbefaler en serveringstemperatur på ti til tolv grader på Valdrisens eget øl.
   Hver fredag er det altså samling i Bryggeristogo – om du ikke representerer et sluttet selskap og får adgang på andre tider. Menyen er i alle fall som tradisjonen tilsier: Spekemat, potetsalat, flatbrød, eggerøre og håndtappet øl fra eget bryggeri. Bedre kan du ikke få det, ikke en gang i Valdres.