Tekst: Lars Ole Ørjasæter
Å kombinere einerbær og alkohol var en syssel som opptok benediktinermunkene i det sørlige Italia. En hadde oppdaget at einerbær hadde en gunstig virkning på nyre- og urinveisplager, og einerbæruttrekk blandet med alkohol gjorde inntaket lettere. I et reklamestunt fra 1960-tallet hevdes det at opprinnelsen til gin kan dateres tilbake til Nederland i det 16. århundret. Det påstås at det var Franciscus de la Boë (også kjent som Sylvius fra Leiden) som var den første som smaksatte brennevin med einerbær. Andre hevder at det var innbyggerne i Flandern som på 1300-tallet fant ut at einerbær var et bra brennevinskrydder og at drikken blant annet skulle hjelpe mot pesten som herjet, svartedauden. Hvilken av historiene som er mest sann, vites ikke, men vi kan nok anta at salige Sylvius fra Leiden er like oppdiktet som pizzadamen Dolly Dimple. Uansett: Den nye drikken ble snart populær, og utover å skjule den opprinnelige smaken av dårlig sprit, var einerbærets legende virkning kjent, noe som også økte salget.
Også engelskmennene oppdaget drikken. I 1585 dro Jarlen av Leichester til Holland med sine menn for å hjelpe nederlenderne i kampen mot Philip II av Spania. Vel hjemme kunne de engelske soldatene fortelle om «styrkedrikken med einerbærsmak» som de drakk før de gikk på slagmarken. Uttrykket «Dutch courage» – nederlandsk mot – eksisterer fortsatt, selv om kunstig mot hentet fra en krukke gin nok ikke alltid holdt mål – da som nå. Smått om senn krysset ginen den engelske kanalen, og i 1660 beskrev Samuel Pepys hvordan en kunne kurere kolikk med brennevin smaksatt med einerbær. Da Wilhelm av Oranien ble konge av England i 1688, var det fransk brandy som ble satt i høysetet. Engelskmennene var imidlertid patrioter og ville slett ikke bøye seg for den nye moten på drikkefronten. Gin ble sett på som en mer lokal og genuin drikk, og rundt 1720 produserte hvert fjerde privathus i London gin. Resultatet var at brorparten av befolkningen var permanent på fylla (med et snittforbruk på 56 liter per år…), og i årene som fulgte var dødsratene høyere enn fødselstallene. Det er derfor med rot i virkeligheten at kunstneren William Hogarth malte «Gin Lane» – et motiv der døddrukne mødre ikke er i stand til å ta vare på spedbarna sine. Omkvedet var «Drunk for a penny, dead drunk for two pence, clean straw for nothing».
Old Tom ble «gyllen hane»
De billigste ginvariantene bruker kun tre eller fire typer urter, og smaken er dominert av einerbær. Den første gintypen som så dagens lys i England, fikk navnet Old Tom. Destillasjonsteknikken var så som så, og de verste urenhetene i spriten ble kamuflert med krydder og sukker. Gin var gjerne en drikk for kvinner, og Old Tom døde nesten ut i det forrige århundre da midjen skulle være smal og et hvert ekstra kaloritilskudd var bannlyst.
Av en eller annen grunn falt valget likevel på Old Tom da Vinmonopolet skulle produsere sin egen variant.
– Det er imidlertid ingen Old Tom i ytterste konsekvens. Sødmen er betydelig redusert, og spritkvaliteten var selvsagt langt bedre midt på 1930-tallet enn da engelskmennene begynte å produsere gin på 1600-tallet, forteller destillatør Halvor Heuch hos Arcus.
En av grunnene til at Golden Cock har holdt stand siden «fødselen» i 1936, kan være kvaliteten på produktet. Mens andre produsenter opp gjennom årene har hatt krav til avkastning og billigere produksjonsmetoder, kunne Vinmonopolet tenke kvalitet både når det gjaldt krydder og sprit.
Samtidig har den norske avgiftspolitikken favorisert produkter av høy kvalitet, noe som har fått nordmenn til å velge norsk. Golden Cock har derfor vært en klassiker på Vinmonopolet, men ginen har aldri blitt noe stort merke innen HORECA.
Alkoholmessig nedtur
Som så mange andre alkoholholdige drikkevarer, har også Golden Cock måttet tåle reduksjon i alkoholinnholdet. «Avgiftsmakerne» har dessverre sett mer på pengestrømmen inn i statskassen enn smaken på produktene, og produsentene har derfor redusert alkoholinnholdet for at produktet ikke skulle bli for dyrt. Mens originalen fra 1936 holdt 43 volumprosent, kom en senere variant med ny etikett og 40 volumprosent. I dag er Golden Cock tilbake på de gamle flaskene, populært kalt «mursteinen», men alkoholinnholdet er redusert til beskjedne 38 volumprosent. Vi får trøste oss med at en ikke kan gå under 37,5 volumprosent – i alle fall om en ønsker å kalle produktet for gin.
Destillert gin
Golden Cock (V.nr. 2476) er en såkalt «Distilled Gin». Gintypen produseres ved å tilsette einerbær og andre krydder til kvalitetssprit. En benytter en pot still ved destillasjonen, og resultatet er et produkt av høy kvalitet. Vanligvis blir spriten som benyttes til Distilled Gin destillert to ganger. Golden Cock inneholder foruten einerbær, fire andre krydder og urter.
Koriander gir et innslag av sitron, salvie og ingefær. Angelika-rot (eller på godt norsk kvann) lukter musk og er like viktig i gin som salt er i matlaging. Angelika har i tillegg en aroma der ananas er framtredende. Sitrusskall brukes i de fleste typer gin, og det skallet som inneholder sitrusolje en er på jakt etter. Til slutt har vi iris-rot med aroma av jord og duft av fiol og te.
For at ikke forvirringen skal bli for stor, må det legges til at det i dag finnes to godkjente klassifiseringer av gin; «Gin» og «Distilled Gin». Den første varianten produseres ved å blande einerbæravkok med sprit. En del av disse produktene holder relativt lav standard og vi har registrert denne ginen omtalt som «badekarvarianten» – noe som henspeiler på den noe forenklede produksjonsmetoden. En mer korrekt beskrivelse er nok «cold compounding» som er en maserasjonsteknikk. Metoden gir mer bitre og grove aromakomponenter i og med at aromatene ikke er med i destillasjonsprosessen hvor kun de mer flyktige komponentene blir med.
Fakta:
Gin
Gin er en alkoholholdig drikk smaksatt med naturlige ingredienser – eller botanikk – som engelskmennene gjerne kaller det, der einerbær ifølge loven skal være den mest dominante. Krydder og urter kan enten blandes i satsen, legges i sekker som så legges i satsen, eller legges i en kurv over satsen slik at det er alkoholdampen som trekker ut krydderaromaene.
Navnet gin kommer fra franske genièvre, det franske navnet på einerbær. Dette tok nederlenderne med seg hjem og lagde genever. På turen over den engelske kanalen «mistet produktet noen bokstaver» – og en hadde fått gin. Det finnes i dag tre varianter av Distilled Gin; London Dry Gin, Plymouth Gin og Old Tom.
Dry Martini
Dry Martini så dagens lys i 1896. Drinken består av gin og vermut – og helst den franske vermuten Noilly Prat. Diskusjonen har i alle år gått hett om hvor mye vermut en trenger for å lage en god Dry Martini. Uenigheten er der fortsatt, og de mest standhaftige ginelskerne mener at det er nok med et lite bukk i retning Frankrike…
Det diskuteres også om det skal være olje presset fra et sitronskall i drinken eller ikke. Atter andre diskuterer om drinken skal pyntes med en oliven, eller om en skal gjøre unna spisingen av mat (les: Oliven) før en går på bar.
Artikkelen ble opprinnelig skrevet for Apéritif.