BILDER KOMMER!
Tekst og foto: Lars Ole Ørjasæter
Å dra ut på veien med konsertversjonen av Which Witch er ingen liten greie. Rett nok var det litt mindre utstyr enn da Metallica var i Oslo ved juletider – med sine ti trailere og et par-tre busser – men en del «stash» skulle likevel transporteres rundt.
Ansvarlig for å få konsertversjonen til å fungere teknisk var Lyd-Systemer AS i Oslo. Før Dollie de Luxe dro til London med stykket høsten 1992, ble det i perioden fra 1987 med premiere i Bergen til sommeren 1992 vel 100 konserter. Også utlandet ble besøkt; Canada, USA, Spania (under verdensutstillingen i Sevilla), Nederland og Storbritannia.
– Den siste tiden var vi stort sett fem mann på denne jobben, forteller Terje Engedahl
– På lydsiden hadde vi Espen Andersen som PA-sjef med ansvar for høyttalere, forsterkere og mikrofoner. Terje Holli tok seg av monitoringen, mens Jørn Berger passet på at gitarforsterkere, bassamper og trommer fungerte som de skulle. I tillegg hadde vi med oss en lysansvarlig. Selv hadde jeg ansvaret for lydmikser og effektrack samt jobben med å mikse konserten.
– Hvor lang tid brukte dere på å rigge?
– Stort sett gikk det unna på tre timer, men på slike oppsett er det alltid fint å ha litt ekstra tid om noe skulle skje. Som oftest begynte riggingen cirka klokka 11. Deretter gikk det i ett fram til konserten klokka 20 – bare avbrutt med en times pause mens publikum fant plassene sine.
Improvisasjon
En lydtekniker som arbeider ute i felten må lære seg å ta ting på sparket. Selv med etablerte artister og bra konsertlokaler, hender det at det er ting ikke er som forventet.
– Jentene hadde en konsert for Andrew Lloyd Webber i London. Konsertlokalet var Lloyd Webbers private kapell, og der var ikke plassen for oss mye å skryte av, forteller Terje.
– Til slutt fikk vi lurt inn en halv Turbosound TSE-rigg. Miksen måtte jeg nesten ha på fanget, og for å få ned scenelyden brukte vi små Ramsa-monitorer. På konsertturneene i Norge var det nytt kor for hver konsert. Dette gjorde selvsagt at prøvene ble noe lengre enn om en hadde stilt med fast kor.
– Vi brukte i snitt halvannen time til korprøver, men stort sett gikk det glatt unna. Det tar jo litt tid når koret kun har øvd til piano eller kassetter på forhånd.
– Hva er det som volder mest hodebry på en slik turne?
– Det må vel være akustikken. Akustikk kombinert med nytt kor hver dag utgjorde nok den største utfordringen. Hadde vi kun hatt fast mannskap, hadde nok prøvetiden blitt noe redusert. Nivået på den enkelte sanger og det enkelte instrument er jo relativt fast. Da ville det gått noe kjappere å utlikne akustisk «grums» med equalizeren. Innholdet i konserten begynner vi jo etter hvert å kjenne ganske godt, men det var også viktig å passe på at den delen heller ikke ble for rutinepreget. Dessuten var det litt uvanlig å ha en egen produsent for lyden på konsertene.
– Hvordan fungerte dette?
– Jeg synes jeg har hatt et utmerket samarbeid med Ole (A. Sørlie). Min oppgave var å skjønne hva han mente og så «gjøre noe» for å få lyden slik. Det kunne for eksempel dreie seg om å dempe gitaren for å gi mer plass til vokal. Hvordan jeg ellers løste oppgaven var opp til meg selv. Nå skal det legges til at når en mikser et rockeband hender det jo ganske ofte at bandet har en klar formening om hvordan det skal låte. Derfor er det egentlig ikke så stor forskjell å ha produsenten ved siden av seg. En tekniker bør klare å formidle det de på scenen ønsker å få fram – og ikke kjøre sin egen lille egotripp.
Teknisk utrustning
Vi kunne selvsagt tatt for oss riggelisten til Terje og ramset opp samtlige mikrofoner som var i bruk. Utover å fortelle at Dollie-jentene brukte hver sin Sennheiser BF 4032 og Jahn Teigen var utstyrt med en Shure Beta 58, lar vi denne siden av saken stort sett ligge. Spesielt interesserte kan ta en kikk på listen nederst i artikkelen.
Mer interessant er det å få vite litt om hvordan «problemet» med å plassere et kor midt oppi et «rockeband» ble løst.
– I kirker og på mindre steder brukte vi håndmikrofoner på koret, med to eller tre personer per mikrofon. Her kjørte vi egen submiks slik at det bare gikk en stereolinje opp til hovedmiksen. Da vi hadde med oss World Festival Choir i Sevilla, benyttet vi seks Sennheiser MK 40 (nyre) og to MKH 60 (kanon). Samme mikrofonoppsett ble også brukt på større scener og utendørs her hjemme.
– Hvordan fungerte bandet sammen med kor?
– Bortsett fra en keyboardist og en sanger, hadde vi samme mannskap hele tiden. Etter nesten fem år på veien blir en relativt samspilt, og bandet lærte seg etter hvert å spille med lavt scenenivå. Dette var også eneste mulighet i kirker og på små steder., så all honnør til bandet. Hadde gutta spilt for fullt slik at vi måtte legge vokal og kor på toppen av dette, hadde nok reaksjonene fra et meget variert publikum ikke latt vente på seg
– Hva brukte dere på høyttalersiden?
– I starten brukte vi Turbosound TMS 3 (750 watt RMS). Antallet varierte fra fire til 24, alt etter størrelsen på konsertlokalet.Nå har vi byttet ut turboene med canadiske Adamson. På St. Hans-konserten i Holmenkollen i 1992 brukte vi derfor Adamson med 12 topper og 12 basser. Hvert sett gir cirka en kilowatt i effekt.
– Hvordan fikk dere lyden oppover i Kollen?
– Vi brukte rett og slett vannet i Besserudtjernet som reflektor. Dette fungerte skikkelig bra.
Hekse-minner
Selv om publikum ikke merker noe, hender det jo atting ikke går helt etter oppskriften.
– Har du noen spesielle minner fra fem å med Which Witch?
– Det må for eksempel være da synth-trommene tok kvelden. Vi var nede i Sarpsborg og måtte sette inn et vanlig akustisk slagverk. Da var det bare å legge lydbildet etter trommene. Det er nok den mest rocka Which Witch-konserten som har gått fra en norsk scene, avslutter Terje Engedahl i Lyd-Systemer, Fredrikstadgutten som i en fjern fortid startet med el-bass og som havnet bak miksebordet for Norges mest berømte hekser.
Bildene:
* Med mikseren på fanget: Det er ikke alltid beregnet like god plass til den som skal mikse lyd. Terje Engedahl hos Lyd-Systemer har likevel rundet 100 «heksekonserter».
Teknikken:
Miks + Fx:
1 TAC SR 6000 40/8/2
2 TC M5000
1 Yamaha SPX 90
1 Yamaha Rev 5
2 TC 1128 PA Eq.
2 TC 1380 Audio delay
4 Behringer Studio Comp.
1 Behringer Mutiband Denoiser
PA/Høyttalersystem:
8 Adamson MH 255
8 Adamson B 218
2 AX 400 delefilter
8 C-Audio TR 850
Frontfill:
4 Turbosound TXD 530
1 C-Audio RA 3000
Monitorsystem:
1 32/12 TAC Scorpion FB
10 1/3 oct. Klark (SCV) Eq.
1 32-2 mikrofonsplitter
12 Turbosound TMW 212
Mikrofoner:
4 Sennheiser 4032
4 Sennheiser 5042
2 Shure SM 57
2 Shure SM 58
2 Sennheiser MKH 40
1 Sennheiser MKH 50
8 DI
Sub-miks for kor:
1 24/8/2 TAC Bullet
24 Shure SM 57 & 58
6 Sennheiser MKH 60
Artikkelen er opprinnelig skrevt for Musikkpraksis og publisert i utgave 1/1993.