En dram fra Islay

Mens mange nordmenn for tiden er langt inne i akevittenes mysterier, produserer skottene ufortrødent sin uisge beatha eller usquebaugh. På Islay, den 40 kilometer lange øya sør-vest i Skottland, finner vi whiskyen med det høyeste innholdet av fenoler. Islay er blant annet kjent for to ting: At det som oftest regner vannrett og at øyas destillerier lager noen av verdens mest velsmakende single malts. Ardbeg er en av de mer spesielle og kraftfulle.

Tekst og foto: Lars Ole Ørjasæter

Vi landet i vertikalt regnvær og med en vindstyrke som ville fått hver eneste Widerøe-pilot til å føle seg hjemme. Det første en spør seg om etter å ha satt foten på denne øya utenfor allfarvei, er hvorfor det er så mange destillerier her? Svaret er ganske enkelt – og todelt: Torv og vann. Siste istid etterlot seg et landskap av torvmyrer som dekker 25 prosent av Islay, og den geografiske plasseringen tilsier ganske mange nedbørsdager per år. På denne turen var det Ardbeg som skulle i fokus – et destilleri med røtter flere århundrer tilbake.

Smuglerredet
Ardbeg destilleri ligger fire miles, i underkant av seks og en halv kilometer, østover fra Islays «hovedstad», Port Ellen. Islay har en opprevet kystlinje med mange bukter og viker, og området rundt Ardbeg – et navn av gælisk opprinnelse som betyr odde – var fra tidligere tider et yndet tilholdssted for smuglere. En gang utpå 1700-tallet ble smuglerbolet ødelagt av myndighetene etter et raid der en beslagla mengder av illegalt brennevin. Kort tid etter leide Ardbegs grunnlegger, Duncan MacDougall of Ardbeg området av familien Campbell som eide hele Islay. MacDougall valgte stedet på grunn av den rike tilgangen på bløtt og rent vann fra innsjøene Arinambeast og Uigidale og gode torvmyrer rett i nærheten.
   Ardbeg har eksistert som destilleri fra rundt 1794, men det hadde også vært destillert på stedet tidligere. Det var først i 1815 av Duncans sønn John, startet med kommersiell destillering. I begynnelsen hadde Ardbeg relativt liten produksjon, og i 1835 var volumet på rundt 500 gallons i uken – noe som tilsvarer cirka 2300 liter. Produksjonen økte, og mot slutten av hundreåret hadde produksjonen kommet opp i det tidobbelte.

Presseomtale
I årene rundt 1885 besøkte journalisten Alfred Barnard fra Harper's Weekly Gazette samtlige 150 destillerier i Skottland. Harper's var en ukentlig publikasjon for vin- og brennevinsindustrien, og Barnard ønsket å gi leserne sine førstehånds kunnskap om whiskyproduksjonen i kongeriket.
   Etter besøket hos Ardbeg kunne han fortelle leserne om et destilleri som hadde stor lagerkapasitet for bygg og eget malteri. Malten ble tørket i ovner (kilns) på hårmatter som lå på netting fire meter over den åpne ilden. Det hele ble selvsagt fyrt med lokal torv. Barnard omtalte også maltmøllen, konstuert av Robert Boby i 1881. Dette klenodiet er fortsatt i drift den dag i dag og spiser seg gjennom 4,5 tonn malt på to timer.
   I selve destilleriet sto det to panner, en Wash Still på 4000 gallons (vel 18 000 liter) og en Spirit Still på 3000 gallons (13 600 liter). Det unike med Spirit Still-pannen, kunne Barnard fortelle, var den såkalte «renseren», the purifier, en «dreneringskopp» som satt under svanehalsen, overgangen mellom pannen og kjølesystemet. Fra koppen gikk det et rør ned i pannen slik at de tyngre alkoholene ble «drenert» tilbake i pannen. Dette rensesystemet brukes også i dag, og en kan nesten si at whiskyen fra Ardbeg destilleres to og en halv gang.
   Da Barnard var på besøk inneholdt lagerhusene 6000 fat med whisky og den årlige produksjonen av «Pure Islay Malt» på rundt 1,14 millioner liter ble videresolgt til vin-og brennevinshandlere i Glasgow, Liverpool og London.

Vekslende eierskap
Som før nevnt var det familien MacDougall of Ardbeg som la grunnlaget for den mest kraftfulle maltwhiskyen fra Islay. Den mest markante MacDougall med fornavnet Alexander, døde i 1853. Han var en karismatisk person som gjorde destilleriet og dets produkter viden kjent. Dessuten var han en svært rettskaffen mann. Det heter seg at han fikk vite at en MacDougall hadde havnet for retten og hadde blitt dømt skyldig for ett eller annet. Alexander MacDougall uttalte at «det er umulig at en MacDougall kan gjøre noe galt» og han tilbød seg derfor å betale boten for den dømte.
   På den tiden bodde det 200 personer i området rundt Ardbeg og nabodestilleriet Lagavulin. I årene som fulgte økte produksjonen jevnt og trutt, noe som også skapte flere arbeidsplasser. Ved århundreskiftet var hele 40 familier knyttet til destilleriet og den tilhørende gårdsdriften, og det lille samfunnet hadde også egen butikk og skole med rundt 100 elever.
   Årene gikk med skiftende ledelse og vekslende konjunkturer under selskapsnavnet Alexander MacDougall & Co. I 1959 ble Ardbeg Distillery Ltd etablert, etterfulgt av Ardbeg Distillery Trust. Utover på 70-tallet var flere store interessenter inne på eiersiden, men i 1976 ble destilleriet lagt ut for salg og Allied Distillers, eid av det canadiske selskapet Hiram Walker & Sons, overtok året etter. Med dette ble alle bånd til MacDougall-familien brutt.
   Grunnen til at så mange store brennevinsaktører hadde hatt interesser i et lite destilleri på en øy som i sin tid kun var tilgjengelig med båt, var at maltwhisky fra Islay alltid har vært en viktig ingrediens i produksjonen av blended whisky. Allied Distillers drev Ardbeg i seks år, men bestemte seg så for å legge ned hele produksjonen – etter sigende fordi det var liten interesse for å kraftig whisky. Med dette gikk 18 arbeidsplasser tapt og landsbyen rundt Ardbeg ble mer eller mindre fraflyttet. Samtidig begynte Ardbegs bygningsmasse å forfalle og ett av lagerhusene falt helt ned.
   Produksjonen sto stille til 1989 da en fusjon gjorde at Allied Distillers også overtok et annet Islay-destilleri, Laphroaig. Selv om en ønsket å satse på Laphroaig, ble Iain Henderson bedt om å gjenåpne Ardbeg og gjenoppta destilleringen – om enn i en betydelig redusert skala. Utover på 90-tallet ble det kjent at Allied Distillers ønsket å selge Ardbeg og i 1997 overtok Glenmorangie Plc som utover å produsere en av Skottlands favorittwhiskyer også eier Speyside-destilleriet Glen Moray.
   Dette ga støtet til en omfattende renovering av Ardbeg der mye gammelt utstyr ble forbedret eller byttet ut. Ettersom en nå kjøpte malt fra andre leverandører, ble tørkeovnene bygget om til kafé og besøkssenter. Stuart Thomson med bakgrunn både fra Glen Moray og Glenmorangie, overtok som daglig leder mens kona Jackie fikk ansvaret for besøkssenter og the Old Kiln Café. Med dette var en av Skottlands og Islays mest markante maltwhiskyer tilbake til glede for entusiaster verden over.

Torv, tjære og jod
Sammen med salt sjø og tang, er torv, tjære og jod Ardbegs hovedkarakteristika. En franskmann ville også tatt med «terroir» når drikken skulle analyseres.
   Ardbeg er ett av de mest tradisjonsbundne av Islays destillerier, både når der gjelder utstyr og metoder. Selv om en ikke lenger produserer egen malt, skjer fortsatt maltingen av 2500 tonn på «gamlemåten» hos malteriet i Port Ellen. For å oppnå den unike Ardbeg-smaken tørkes maltet i røyk fra torv som ikke inneholder svovel eller andre «hissige» mineraler. Ardbeg-maltet utsettes for den kraftigste røykingen i bransjen, noe som overfører mye av fenolene (hydroksylderivater fra aromatiske hydrokarboner – for den som kan sin kjemi) i torven til maltet. Det er derfor nesten ingen annen whisky som har høyere fenolinnhold enn Ardbeg, hele 56 ppm (parts per million), og dette skyldes også at Ardbeg bruker håndskåret torv. I følge Stuart Thomson blir maskinskåret torv for mye komprimert, noe som reduserer frigjøringen av fenolene.
   – Vannkvaliteten utgjør fem til ti prosent av det totale resultatet, sier Stuart Thomson hos Ardbeg.
   – Røykingen av maltet og torven som benyttes som brensel, betyr også en god del. Selv om forskjellen er liten, ville også en Washback av rustfritt stål gitt en annen Ardbeg. Vår er en skikkelig trestamp på 23 000 liten laget i Oregon Pine der noen av stavene er tredve år gamle. Esteren fra treverket gir også sitt lille bidrag til smaken, fortelle Thomson.
   Deretter kommer formen på destillasjonskolonnen, og kvaliteten på eikefatene må heller ikke glemmes. Ardbeg (via Glenmorangie plc) har gode kontakter mot Brown Forman-konsernet. Derfor kommer fatene fra USA, og den amerikanske eika håndplukkes i Missouri. Etter at trærne er hugget, ligger de to år før de går til produksjon av fat. Deretter brennes de ferdige fatene innvendig (charring) slik at alkoholen skal få lettere tilgang til de stoffene i eikefatet som en er ute etter.
   – Neste skritt er fylling av destillater som etter fire til seg år har blitt en aldeles utmerket Tennessee-whiskey ved navn Jack Daniel’s. Først da kommer fatene til Skottland for å bli fylt med det som etter ti år er Islays mest karakteristiske maltwhisky, sier Thomson. En annen medvirkende årsak til kompleksiteten i Ardbeg er at destilleriet ikke kjølefiltererer produktene sine.

Duft og smak
I dag finnes et titalls varianter av Ardbeg på markedet, mange av dem i svært beskjedne opplag – ikke minst på grunn av at destilleriet sto uvirksomt fra 1983 til 1989. I skrivende stund er det kun Ardbeg 10 years old Single Malt som er tilgjengelig via Vinmonopolet. Ardbeg 10 har dype toner av røyk, tjære, salt, bourbon (fra fat som tidligere har vært brukt til lagring av Jack Daniel’s) og vanilje. Ardbeg 10 har en miks av toffee og sjokolade i nesen sammen med kanel og fenoler som gir en jodaktig tone. Det er også mulig å finne florale toner i duften. Som med all annen maltwhisky kommer disse elementene bedre fram om en tilsetter noen dråper vann (men det var det vel helt unødvendig å si). Smaken starter søtt men følges øyeblikkelig opp av torv, tobaksrøyk (mot sigar) og espresso. Ettersmaken er søtlig med toner av torv, jod, malt. Alkoholinnholdet er 40 volumprosent.
   Ardbeg 17 years old Single Malt finnes fortsatt i noen spesialforretninger, men det er fortsatt noen måneder til Ardbeg 17 «nylanseres» i 2007, da som den første 17 år gamle maltwhiskyen etter at Ardbeg ble gjenåpnet.
   Også en annen nyhet fra Ardbeg dukket opp her hjemme for en tid tilbake. Ardbeg Uigeadail ble lansert i 2003 og har fått navn etter destilleriets ene vannkilde, Loch Uigidale. Uigeadail som uttales Oog-a-dal, og dette er en spesialtapning som ble lagt på utvalgte bourbonfat i 1990 og 1993. Noe av whiskyen har også hatt et opphold på godt brukte sherryfat. Dette gir en kompleks, litt oljeaktig whisky med sherry, muskatnøtt og frukttoner i nesen. Det er også frukttoner og sødme på tungen. Uigeadail har lang ettersmak med frukttoner og hint av torv og jord.
   Denne whiskyen smaker ulikt de andre whiskyene fra Ardbeg, men er absolutt noe å prøve. Ardbeg Uigeadail holder 54,2 volumprosent alkohol og vil nok bli priset deretter når den kommer i Vinmonopolets sortiment.
   Siste skudd på stammen er Very Young Ardbeg. Den har ikke mer enn seks år bak seg på fat, men er en riktig kraftpakke – ikke minst fordi den ikke er redusert i alkoholstyrke. Med 58,3 volumprosent snakker vi om «original cask strenght» der en frisk smak domineres av røyk og frukt, men «ungdommen» kommer neppe i Vinmonopolets hyller. Mens prisen ligger rundt 350 kroner i Skottland, vil norske avgifte slå såpass ut på grunn av styrken at prisen vil nærme seg et firesifret beløp.

Artikkelen ble første gang publisert i Apéritif.

Bildene:
* Ardbeg har eksistert som destilleri fra rundt 1794.
* Destillerisjef Stuart Thomson har bakgrunn både fra Glen Moray og Glenmorangie.
* Et rikholdig fatlager...
* Fenolene, hele 56 ppm (parts per million),  fra torva spiller en svært viktig rolle i sluttproduktet.
* «Renseren» (øverst til høyre i bildet): Det unike med Spirit Still-pannen er «renseren», the purifier, en «dreneringskopp» som sitter under svanehalsen, overgangen mellom pannen og kjølesystemet. Fra koppen går det et rør ned i pannen slik at de tyngre alkoholene ble «drenert» tilbake.